Fellesnevneren for Anderssens utøvende og skapende virksomhet kan sies å være møtet mellom musikkens rene, abstrakte og strukturerte vesen og musikkens evne til å spille på referanser, det konseptuelle og det sentimentale. Han tar ofte utgangspunkt i et materiale ladet med referanser, da gjerne eksisterende komposisjoner fra musikkhistorien - både kjente og ukjente, som analyseres og rekonstrueres til helt nye komposisjoner.